Jeg er på spinning på Friskhuset, en hel time med intensiv trening på sykkel.
Jeg tenker på hvor fantastisk heldig jeg er som klarer dette.
Jeg sitter med et smil om munnen og synes jeg er kjempeheldig.
Det er en gave å kunne kjenne på denne takknemligheta!
Jeg lurer på om noen av de 27 andre deltakerne tenker som meg ....
Det er vel lite trulig.
Jeg har lignende tanker når jeg går i fjellet.
Sjøl om jeg er sliten og trøtt når jeg kommer ned igjen, gleder jeg meg til neste gang jeg skal på heia.
I mange år - for ikke så lenge siden - var det så slitsomt å gå oppover en bakke at jeg lot være å gå på heia. Å delta på spinning-time var en umulighet.
Nå gjør jeg begge deler! Drømte jeg om dette da jeg var sjuk, da jeg var fri for hår, da jeg lå på isolat? Vet ikke. Da drømte jeg om å komme heim, om å dra på hytta, om å gjøre helt enkle ting som å gå på butikken, vaske klær ...
Nå er alt dette dagligdags. Og mere til. Lykkelige meg!
Dette er bare så fantastisk at jeg kan ikke la være å dele det med deg!
6 kommentarer:
Herleg! Du skildrar ekte lykke:) Eg har ikkje vore gjennom så dramatiske opplevingar i livet mitt, men eg har bra innlevingsevne, og kan faktisk med handa på hjertet sei at eg kjenner også lykke over stigande form og at eg kan delta på spinning, gå meg ein frisk tur og sykle til jobben:)
Ønskjer deg ei flott veke!
Lykke <3
I
Blei varm om hjertet når æ læste dette. E så glad på dine vegne.
Klem fra Lena.
Eg tenkjer faktisk på dette av og til. Og eg veit det betyr mykje for deg.
BB
SÅ deilig å lese! Lykke... Takk for at du deler din lykke med oss.
Fortsatt fin uke til deg.
Det er veldig godt å lese det du skriver, og jeg er så glad på dine vegne at du har kjommet deg gjennom alvorlig sykdom. Jeg tror det er sånn at man må ha kjent sorg for å kunne føle ekte glede. Jeg har ikke selv vært gjennom så dramatiske opplevelser som det du skriver om, men har hatt det på nært hold gjennom mine nære og kjære. Og det forandret også meg for alltid. Mine små plager ble virkelig små. Jeg tror ikke lengre at god helse og et langt liv er en selvfølge, og er takknemlig for hver ny morgen og hver ny dag. Selv om savnet etter de som ikke lengre er, fortsatt og kanskje for alltid, vil være der. Jeg får lov til å være en slags reserve-bestemor til de som ville vært min søsters barenbarn, de hun aldri selv fikk være bestemor for. Det er både sårt, og samtidig en stor trøst, med de barna. I dag gleder jeg meg mest over en lang og fredelig morgenstund. Har fri fra jobben, og skal bare leve sakte og kose meg. Klem til deg
Legg inn en kommentar