Er jeg priviligert som kan styre dagene mine (nesten) sjøl? Vet ikke helt, jeg ....
I hvert fall har jeg fulgt kroppens behov i dag! Alene i huset. Ingen var ventet. Draumar av Einar Bragi Bragason på repeat.
Det eneste "arbeidsstykket" jeg har gjort, er å røre ripsen som jeg plukka med bærplukker (!) i går.
Kanskje noen ville besøke meg likevel???
5 kommentarer:
Jeg syns det er et privilegium og samtidig en svært vanskelig kunst å styre dagen sin helt selv. Har prøvd det i drøyt to måneder nå og er sjelden helt fornøyd med dagens innhold. Det eneste som virkelig hjelper mot den følelsen er å komme seg ut i skogen eller opp på fjellet.
Ikke så lett! Jeg kan ofte føle meg som ingen når det ikke er noen der til å fortelle meg hvem jeg er, at jeg er... og at det jeg gjør ikke er viktig fordi det ikke er noen som ser det og forteller meg at det er viktig... sånne ting, det rører og rokker og ryster forståelsen min av meg selv og hva og hvem og hvorfor jeg er, en stor utfordring egentlig. Og likevel ville jeg jo ikke hatt det annerledes.
damen, du og jeg og vi som bor så nært marka er rike! Ut å gå i marka gir gode sanseinntrykk, og gevinst til helsa. - Lurer på om vi damer (og sikkert menn også) har store krav til oss sjøl, krav om at vi må være produktive på en eller flere måter når vi er heime, vaske golv eller bake brød, eller lage tre-retters middag .... *sukk* Jeg øver meg på å være fornøyd, uansett :-) Jeg fortjener noen lage dager!
rags, hmm .... Jeg tenker på behovet for å bli sett og for å bli bekreftet uansett hvor man er og hva man gjør. Det er essensielt!
Men må vi ikke slutte å måle verdien vår etter det vi GJØR? Er det ikke mye vktigere hva vi ER!
Jo, nettopp!! Helt enig!! Absolutt!!
Legg inn en kommentar